Ferdiglest murstein!

Den siste måneden har jeg blant annet brukt på lesing av denne store romanen, Magnet av Lars Saabye Christensen, utgitt av Cappelen Damm. Stor i betydningen at den omfavner en tidsperiode på tre desennium fordelt på nesten fulle åtte hundre sider. Saabye skriver, som gjenkjent fra Beatles og Halvbroren, med et lettforståelig språk som samtidig er rikt i sin beskrivelse av miljø, situasjoner og relasjoner.

Karakterene

Bokens hovedkarakterer er Jokum Jokumsen og Synne Sager som møtes på Sogn studentby på syttitallet, han som litteraturstudent og hun som kunststudent. Kjærligheten blomstrer og de to unge menneskene med hver sin bagasje utforsker livet og kunsten sammen. Jokum blir etterhvert en kjent fotograf med Synne som sin tilrettelegger og pådriver. Vi følger deres liv og reiser sammen i Norge og i San Francisco hvor de bosetter seg. Andre sentrale karakterer i boken er foreldrene til paret, medstudenter fra kollektivet og enkelte mennesker som de møter på sin vei og som blir "ofre" for Jokums fotorealisme.

Hvorfor det ikke er viktig å vite alt, om alle.

Noen ganger blir det litt mye detaljer, for eksempel da hovedpersonenes foreldre får sine bakgrunner brettet ut. Det er ikke nødvendig med flere sider for å få fram at faren til Jokum jobber som oppmåler, og hva han gjorde før det, selv om det faktum at han jobber som det i seg selv er interessant.

En karakter som viser seg å være mer sentral enn forventet er fortelleren i boken. Det viser seg nemlig at fortellerstemmen tilhører en forfatter som bodde på Sogn studentby sammen med Synne og Jokum. Han har sin egen tragiske historie, også denne innvevd i kunstens muligheter og fallgruver, og denne får en del plass i boken. Spørsmålet her er om det nødvendig med denne meta-karakteren for at historien om Synne og Jokum kan fortelles. Jeg mener nei, eventuelt så kunne den med fordel ha fått mindre plass. Det mest interessante med fortellerens historie er at han og Jokum tilfeldigvis møtes igjen, og sammen prøver å finne en vei ut av sine klør. Det er altså egentlig Synne, og især Jokum som tiltrekker seg leselysten.

Hopping i tid

Historien om Jokum og Synne blir for det meste lagt fram kronologisk, fram til slutten av boken hvor forfatteren gjør et grep med å først "avslutte" fortellingen, for så å gå tilbake i tid for å fylle inn et manglende tidsrom i fortellingen, hvorav vi allerede vet hovedtrekkene i handlingen, men mangler de små detaljene som bygger opp et mer visuelt bilde av det. Denne delen var litt slitsom å komme i gang med etter den "nå er boken slutt" følelsen, men viser seg å være den delen som gjør størst inntrykk. Nettopp fordi de siste sytti sidene oppleves som den mest intense, kunne den "avsluttende" delen som ligger før  med fordel bare vært kuttet. Jeg ser at den fungerer som en slags hintende forløper, som fyller leseren med spørsmål, som man da er heldig å få svaret på likevel ved at historien hopper bakover i tid, men fordi boken er så lang fra før av så opplevdes det litt for utdragende.

Lese den, eller ikke?

Dersom du har lest Beatles og Halvbroren fra før av, og satte pris på dem så står ikke Magnet tilbake for noe, den er en videreutvikling i forfatterskapet, den er velskrevet og har den gjenkjennelige flyten. Du får de interessante funderingene rundt livet og kunsten, de gode beskrivelsene av miljøet og sentrale spørsmål i datiden. Du får mye av ting.

Av samme grunn anbefaler jeg deg å ikke lese Magnet hvis du ikke liker alle detaljene, hvis du synes Halvbroren var litt småkjedelig sånn som jeg gjorde da jeg leste den en gang. Min motivasjon for å ferdiglese boken ble sådd ut fra lidenskapen karakterene har til kunsten. Jeg liker beskrivelsene av hvordan Jokum tenker rundt bildene sine, så mye at jeg selv tok meg i å oppdage et strålende motiv langs veien en frostmorgen (av en blomsterbukett som lå på bakken og så ut som den var blitt kastet ut fra et vindu). Det er denne likheten til Modellen, mindre kjent enn Beatles og Halvbroren, som fanget meg nok til at jeg kom meg gjennom boken. Men det kunne som nevnt godt vært kuttet noen hundre sider uten at det hadde skadet hovedkarakterene noe!

Kort oppsummert så anbefales denne å lese hvis en av to kriterier oppfylles:
1. Du elsker Beatles og/eller Halvbroren.
2. Du har stor lesekapasitet og er derfor villig til å bruke tid og tålmodighet på de mindre interessante partiene i en 700+ sider roman for å få med deg de delene som kan gi intense øyeblikk av hverdagsrealisme opphøyd i noe viktig.