fredag 24. april 2015

Bokanmeldelse: Kampen mot superbitchene








FACTS



Tittel: Kampen mot superbitchene
Forfatter: A. Audhild Solberg
Utgivelsesinfo: Aschehoug, 2014, bokmål.
Stikkord: bitchy jentegjenger, føle seg annerledes, vennskap, mobbing, talent, musikk, albinisme, forelskelse.









Annerledesfølelsen


De fleste av oss har følt på det å være utilpass i en situasjon én eller flere ganger i løpet av livet. Et av de stedene dette skjer er for eksempel på skolen. Anne-Bea i Kampen mot superbitchene har albinisme, og som om ikke en skolehverdag med en jentegjeng som tror de er bedre enn resten er utfordrende nok i utgangspunktet, sliter hun med nedsatt synsevne og har en tendens til å snuble borti møbler, folk, fortauskanter og lignende rett som det er. Hun er god i matte og har mye humor, men er den nestnest minst populære jenten på sitt klassetrinn.

Hvordan holder man så ut i hverdagen som annerledes? Hvis man er heldig, gjennom vennskap. Og i denne boken finner vi en helt strålende venn (Nils)! Nesten litt unaturlig strålende, da han finner seg i kommentarer av typen "Kjipt?! fnyste jeg. Vær heller glad for at du bare er homo! Det kunne tross alt vært verre. Du kunne vært albino!" (s. 54). I dette eksempelet relativiserer Anne-Bea Nils sine problemer fordi de i hennes øyne er bagateller sammenlignet med hennes. Dette illustrerer at Anne-Bea ikke er perfekt, hun er et menneske. Og mennesker blir litt for selvsentrerte noen ganger. I hennes øyne er det altså forskjell på å være litt annerledes, og Annerledes med stor A. Inkludert dette så er vennskapet mellom Nils og Anne-Bea bunnsolid, de støtter hverandres og verdsetter hverandre gode egenskaper. Noe som er fint og litt sjarmerende å lese om.

De indre superkreftene!


Hva gjør man så når man er annerledes? Som regel så godt man kan. Anne-Bea er langt fra uredd, men likevel bestemmer hun seg for å delta i den årlige talentkonkurransen sammen med Nils. Å bruke sine indre superkrefter handler ikke om å være uredd og overmodig, men om å gjøre det du brenner for eller har talent for selv om du er livredd! At du konstant har uvennlige sjeler i din nærhet som passer på å påpeke hvor mye du suger og hvor loser du er hjelper ikke så mye på selvtilliten akkurat. Heldigvis gjør kule tanter med verdens beste taco, og det allerede nevnte vennskapet det. Dette er en fin historie for alle som drømmer om å få til noe selv om de ikke føler seg på høyden. Om å kjempe for det som er viktigst. Og finne sin plass, blant de det er verdt å ta vare på. Bedre med skjulte superkrefter enn overfladisk populærhet. I lengden er det også lettere å være ekte enn å spille roller.

Feelgoodstemning og klisjeer, gjør det noe?


Dette er en bok som flyter lett i språket, og holder på en lett og tidvis munter tone selv om den tar opp vanskelige situasjoner for karakterene. Enkelte ting irriterer meg, som voksen leser, jeg kan trekke fram navnet på det første kapittelet som eksempel: Helt sykt ræva. Men da må jeg minne meg selv på at denne boken har tenåringer som målgruppe, ikke meg. Sånn i hovedsak i alle fall. Og det passer for så vidt inn i skrivestilen. Boken er også nesten litt i overkant for feelgood, særlig i den siste delen. Men det er greit. Det er Alltid plass til historier som får en til å føle seg bra! Spesielt hvis de samtidig tar opp noen viktige temaer ellers, og det gjør jo denne.

Ut med albino, inn med albinisme!


Helt til slutt så vil jeg bare nevne noe som jeg har blitt oppmerksom på ved gjennomlesingen. Nemlig at det er Ut å kalle folk for albino. Dette er noe jeg selv kunne funnet på å gjøre tidligere, fordi det er et innarbeidet uttrykk. Men saken er den at ingen mennesker ønsker å utelukkende defineres ut fra Ett av sine aspekter. Det blir det samme som å si neger. For i tillegg til at man ikke vil være "hun eller han der albinoen", så får også noen negative assosiasjoner fra betegnelsen fordi det har blitt brukt som skjellsord. Den foretrukne måten å poengtere at noen mangler pigmenter på er å si at de Har albinisme. Jeg leste om dette på blant annet siden til Norsk forening for albinisme etter at jeg var ferdig med boken.



Jeg anbefaler Kampen mot superbitchene til alle tenåringsjenter og eventuelt andre som vil vite mer om eller huske hvordan det er å være jente og nestnest minst populær.









Vil du lese flere bøker om unge folk med albinisme?
 I fjor høst skrev jeg om Tims tragedie, en noe mørkere og stemningsfull YA-bok.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar