Thomas Marco Blatt debuterte med denne diktsamlingen i 2006 fra Kolon Forlag, og vant Tarjei Vesaas`debutantpris for den. Han har senere gitt ut andre bøker som jeg ikke kommer til å gå inn på akkurat i denne anmeldelsen.
Samlingen omfatter en gjennomgående tematikk i form av arkitektur på flere plan, bokstavelig talt, og i forhold til det å leve, erfaringer og følelser som bygges, rives, historie som skapes og legges og memoreres, tegnes, jeg får etterhvert en opplevelse av at hele verden og alle opplevelser kan på en eller annen måte plasseres som en del, eller være i seg selv, et kart eller en altomfattende bygning.
...
det var vinter
og vi stod inni den glassoverbygde
gårdsplassen i europa-center
snøen smeltet mot kuppelen
vannet i fontenen piplet i små drypp
plantene var grønne
som om det var et drivhus vi stod inne i
eller en sånn glasskule
en som kunne romme en miniatyrby
...
(s.7).
Det finnes en del referanser til annen litteratur, sannsynlig flere enn jeg personlig klarer å få med meg, med Utopia og Thomas More som tilbakevendende.
jeg arvet ikke det gamle flygelet
jeg arvet det store bokskapet,
sammenbrettet i thomas mores u t o p i a
fant jeg en bunke med noteark
...
(s.19).
I noen dikt bruker han gatespråk, eller rett og slett andre språk enn norsk (tysk og svensk f.eks.), noe som fungerer friskt og greit når jeg forstår språket, det setter et litt realistisk preg på innholdet som gjør at det som leser er lettere å fange essensen i scenen/formidlingen der hvor jeg forstår hva det betyr, og det er irriterende når jeg ikke forstår det. Men det er jo ikke umulig å finne ut av det hvis interessen er stor nok. Dette er kanskje en samling man bør bruke litt tid på, eller leste flere ganger enn bare en, for jeg mistenker at det ikke bare flere litterære referanser enn jeg oppfatter, men også andre typer. Historiske blant annet(foruten de åpenbare beskrivelsene).
Blatt klarer å formidle en blanding av lekenhet og alvor, på en stabil måte. Ca midt i boken er det en en mindre tekst, mest prosaaktig, den heter "Det første tungekysset", som forteller om vanlige ungdommelige tanker og vurderinger, de første relasjonene med det motsatte kjønn, fotball, kameratskap, øl og Pythagoras og at Bengt, en lærer, noen måneder senere tok livet av seg. Det er jo akkurat slik virkeligheten er, alvorlige hendelsers inntreffen, andre er opptatt med sitt eget fokus - dette går hånd i hånd, og skaper livet og historien sammen. Etterpå har man mulighet til refleksjon og tanker, nye perspektiver ut fra gamle + avstand.
...
det sies at det å tenke seg om
var det viktigste prinsipp i u t o p i a
og jeg sier at alt det jeg lengter etter
har en dobbelt betydning;
slik det sumeriske ordet for kjærlighet
også hadde betydningen å måle opp jorden
slik vil jeg måle opp verden
(s.53).
Så, liker jeg denne diktsamlingen?
Javisst gjør jeg det. Selv om jeg tidvis kjenner på det som jeg nevnte innledningsvis, en frustrasjon over det jeg ikke forstår. Men saken er at jeg synes samlingen i sin helhet, og enkelte deler, er vakker både i sin uforståelighet og det som forstås, at jeg renner nedover i disse byene med ord og minner, og at jeg er glad fordi jeg leste denne samlingen, og om hvordan Thomas Blatt vil måle opp verden.... alle mine setninger skal leses langsomt (s.34).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar