Bokanmeldelse : Sju dagar i August

Tittel: Sju dagar i August
Forfatter: Brit Bildøen
Forlag og år: Samlaget, 2014.
Språk: Boken er skrevet på nynorsk. 
Stikkord: Samliv. Sorgprosess. 22. juli. Hverdagslige Ulykker 











Sju dagar i August har en ganske bokstavelig tittel da dens hendelsesforløp nettopp strekker seg over en uke i August. Hovedpersonene Sofie og Otto, som bor sammen på fargerike Tøyen, opplever i løpet av denne uken en rekke med mindre og større ulykker som skaker opp i deres allerede skjøre tilværelse. Vi befinner oss i 2019, værforholdene har blitt hakket mer ekstreme og flåtten vanligere enn enhver nordmann kan like. Sofie plages gjennom hele boken av et flåttbitt som hun ignorerer selv om hun stadig plages mer og det etterhvert blir tydelig for alle i nærheten av henne at det ikke er et av de hyggeligere som bare forsvinner av seg selv. Flåttbittet blir derfor et konstant bakenforliggende irritasjonsmoment som presser på både fysisk og psykologisk.

Sofie jobber på det nye Munchmusèet på Tøyen, mens Otto til kontrast jobber for en organisasjon som prøver å hjelpe romfolk i Oslo. Både Sofie og Otto har et barn hver fra tidligere forhold, hvorav Ottos sønn bor langt borte slik at kommunikasjonen for det meste foregår over telefonsamtaler, mens Sofie sin datter Marie er død. Hun ble drept på Utøya i 2011.

Vågal tematikk?

Sorgen over datteren Marie er en sentral del av Sju dagar i August. Og det blir tydelig for meg som leser at en sorgprosess over ens eget barn som hadde et helt liv foran seg, fremdeles er en pågående prosess åtte år etterpå, og sikkert alltid. I alt Sofie gjør gjennom hver dag, så er den der, sorgen. Og i et middagsselskap der en psykolog prøver å flørte med henne og bemerker at hun er tydelig preget av noe traumatisk kommer det fram at det også synes utad. Denne psykologen unnskylder seg senere da han har fått vite via andre at hun har mistet sin datter.

Det virker som at selv om alle er klar over at Sofie fremdeles sørger, så er det et problematisk tema å ta opp. Er det noe som spesielt gjelder for akkurat denne spesifikke hendelsen, eller ville det samme skjedd om hun hadde mistet datteren i f.eks en bilulykke? Er det tabu å svare på direkte spørsmål om triste temaer i et middagsselskap? Dette er bare noen tanker og spørsmål som dukket opp i hodet mitt da jeg leste den delen av boken.

Sofie plages av sine egne spørsmål og tanker om både selve terrorhandlingen, eller først og fremst datterens handlinger, og litt om hvordan tiden etterpå var. Dette er vågale ting å gå inn på i en skjønnlitterær bok allerede nå i 2014, fordi det fremdeles er noe som både det norske samfunnet i seg selv, og enkeltindivider fremdeles bearbeider. Men jeg føler at temaet behandles på en riktig måte, nemlig ut fra at Sofie er en kvinne, som har mistet en datter, og først og fremst det. Er det rom for hennes sorg, når alle andre også vil sørge, og verre; når de aller helst vil omgi seg med blomster og kjærlighet til det utømmelige? Og deretter, når de fleste andre går videre, med livene sine i alle fall, for det står fremdeles uløste konflikter igjen, som hvordan minnesmerket skal være, hva som gjøres med høyblokken, og hun sammen med de andre pårørende som har mistet noen av sine nærmeste fremdeles hver eneste dag er i den samme sorgen, hvordan skal man egentlig takle det gjennom et typisk hverdagsliv?

Når hverdagen bryter sammen

Måten boken er strukturert på, med disse syv dagene med ulykker som jeg ikke alle skal gå inn på her da jeg ikke vil spolere andres leseropplevelser med å røpe alt, er en smart måte å bringe tankene og spørsmålene om sorgen og datteren opp i dagen på, da vanskeligere opplevelser i livet ofte bringer fram gamle ting som ikke er bearbeidet ferdig. Det blir som å ha en rekke med dominobrikker ventende bak en mur som står klar til å dette i hodet på deg hvis noe slår sprekker i muren og får den til å falle. Å i tillegg skulle vedlikeholde nære relasjoner er utfordrende. Flåtten kan forresten sees på som en interessant symbolikk, da den stadig blir mer plagsom, og Sofie stadig prøver å skjule den. Slik som man ofte gjør med vanskelige følelser, sorgfølelser f.eks.

Balanse

Til tross for sorgtematikken og ulykkene så klarer Bildøen å skrive en historie som er balansert nok til at det ikke blir en eneste stor sørgelig suppe, heldigvis. Hun bruker passelig med beskrivelser av det meste, miljøet, karakterene, hendelsene. Hun klarer å streife innom vanskelige spørsmål og følelser uten å overfokusere på det. Sofie og Otto er komplekse, og derfor realistiske karakterer med flere sider. Om enn kanskje litt kjedelige (de har til en viss grad gjort alt veldig riktig; de er begge i jobb, de flyttet til østkanten av byen). Og i forhold til etter 22. juli temaet så er det bra at det ikke blir for mye av, men at det flettes inn der det faller seg naturlig i historien. En stabilt skrevet historie som ikke slo meg så hardt i gulvet, men var verdt å få med seg.