Kort om handlingen:
Navnet "Thomas" er det eneste han kan huske, gutten som våkner opp i en heis og befinner seg i en lysning ved en gigantisk labyrint. En labyrint du gjerne vil holde deg utenfor når den stenger portene hver natt, dersom du er interessert i å holde deg i live. I to år har guttene i lysningen jobbet med å finne en vei ut, gjennom labyrinten, en løsning på hvorfor de er der. Og hver måned ankommer en ny gutt med heisen. Men med Thomas ankomst begynner forandringene. Og ting begynner å haste.Min leseropplevelse:
Dette er en av de bøkene som umiddelbart fanget oppmerksomheten min med en gang jeg begynte å lese, og særlig den første halvdelen synes jeg var ganske spennende. Mye på grunn av det ukjente fenomenet, der en eller flere befinner seg i en situasjon eller på et sted uten å ha oversikt over hvorfor eller hva som er hensikten. En velkjent spenningsfaktor for de fleste. I den første halvdelen utforsker hovedkarakteren stedet, folkene, kulturen og prøver på en blanding av å finne seg til rette og å følge de instinktene som oppstår i ham etterhvert, trangen til å løpe i labyrinten.Den andre halvdelen av boken fant jeg litt mer irriterende, blant annet fordi ting begynner å forklares, i rykk og napp nært sagt. Enkeltkarakterer kommer med små hint, men selvsagt sjeldent nok til at man får noe sammenheng ut av det. Og den "geniale løsningen" som etterhvert kommer på bordet oppleves skuffende da jeg som leser for lengst hadde kommet fram til noe lignende selv. Jeg føler at det med fordel kunne blitt dratt litt mindre ut, fordi historien egentlig ikke er så komplisert som den tidvis prøver å gi inntrykk av. Men når det er sagt så måtte jeg jo fortsette å lese likevel! Definitivt en pageturner.
Jeg liker karakterene, settingen og miljøet. Monstrene, hvordan forfatteren driver fram løsningene, og slutten av boken liker jeg mindre. Helhetsinntrykket er passelig positivt.
Relasjoner til annen litteratur:
Dette kunne lett utviklet seg i kjent Fluenes Herre stil, en gjeng med gutter fanget på samme sted over tid. Men siden guttene her har klart å skape seg et slags formål i tilværelsen så er det få glimt av Fluenes Herre tilstander, og det er vel kanskje like greit.Å sammenligne med Dødslekene føles både naturlig og unaturlig. De eneste likehetstrekkene er egentlig at det er en gruppe med unge mennesker som er samlet i en farlig situasjon de ikke selv ønsker å befinne seg i(det gjelder for de fleste i alle fall), og kontrolleres av noen andre. Maktstrukturer i et framtidssamfunn altså. I dødens labyrint er velsignet fri for trekantdramaer(!) Selv om det dukker opp en jente der også etterhvert, er denne boken først og fremst en bok som faktisk handler om kampen mot det ukjente. Slik sett kan den lettere sammenlignes med Robison Wells sin Variantene, en bok som handler om en gutt som havner på en kostskole hvor ting viser seg å være farligere enn forventet. Også der er det uvissheten og frykten for det ukjente som står i fokus. Og sosialt sett det med å skulle passe inn i sosial gruppe på et nytt sted.
Noen avsluttende tanker:
En tanke jeg har hatt en stund, og som forsterket seg enda en gang etter å ha lest denne boken er; hvorfor skrives det så mange trilogier? Av og til så føler jeg at det er mer behagelig å kunne lese hele historien i ett. Er det for å gjøre bøkene lettere tilgjengelig for sin målgruppe(I dette tilfellet tenker jeg "unge voksne" og "tenåringer" som målgruppe)? At noen kanskje skremmes vekk hvis hver bok er for tjukk? Eller er det et grep fra forfatteren for å kunne hente inn flere lesere underveis gjennom utgivelsene? Jeg innser jo at noen av bøkene faktisk ville blitt for tjukke hvis de ble samlet i ett. Men jeg føler også at det i trilogiene blir varierende kvalitet på bøkene. De to første bøkene i the Hunger Games synes jeg var veldig spennende, den tredje er også det men ikke like mye, og på en helt annen måte. Det blir jo en form for nedtur etter å ha ventet iherdig på den. Hva synes dere andre om dette med trilogier?Og har noen av dere sett Maze Runner filmen?
Heisann og tusen takk for titten hos meg! Kjempeinteressant å se hvor mange forskjellige opplevelser man kan ha av den samme boken. Og så må jeg bare si at diktet "Du kan sove nå" er fantastisk vakkert. Jeg leste det i går kveld da jeg satt og ventet på at datteren min på tolv år skulle komme hjem fra leirskole. Hun har vært plaget med migrene i en del år, og måtte dessverre avbryte oppholdet pga dette. Det var ikke fritt for at det kom noen tårer da jeg leste diktet, for det tok så på kornet akkurat det jeg følte i går kveld! Ønsker deg en super dag, hilsen Anette :)
SvarSlettHei. Ja det er alltid interessant med forskjellige leseopplevelser:) Tusen takk for komplimentet om diktet, jeg kan vel ikke ønske meg noe mer enn at noen blir berørt når de leser det. Jeg håper din datter har det bedre nå, det er bra at hun tross alt fikk vært med litt i alle fall(?) Men jeg tenker at det ble en spesiell kveld, og at det ikke kan være lett å bli hindret av noe man ikke kan bestemme over selv. Ønsker dere alt fint og håper det blir en bedre dag i dag ^^
SvarSlettHeldigvis ble det en bedre dag i dag, selv om hun var ganske pjusk på formiddagen. Nå har den første høststormen begynt å gjøre inntog her i nord, og på grunn av dette ble leirskolen avsluttet en dag før planen. Dermed er det ingen tvil om at hun fikk med seg det meste av det som var gøy, og det er jo godt å tenke på! Ikke mange minutter igjen nå, så er det freddan! Ønsker deg en flott helg :)
SvarSlettSå bra at det gikk over! Håper du hadde en flott helg også :)
SvarSlett