mandag 22. februar 2016

Mandagsmorgenpoesi






Jeg vil kjøre trikk mens jeg dør

alltid på vei

til et bedre sted.








/Mandagsmorgen 2016.

torsdag 14. januar 2016

/*



Alan Rickman,

som min og (så) mange andres Severus Snape, (og så mange andre karakterer, men for meg først og fremst Snape!) 

Always. 




I raise my wand for you. 

/* 







tirsdag 1. desember 2015

Ferdiglest murstein!





Den siste måneden har jeg blant annet brukt på lesing av denne store romanen, Magnet av Lars Saabye Christensen, utgitt av Cappelen Damm. Stor i betydningen at den omfavner en tidsperiode på tre desennium fordelt på nesten fulle åtte hundre sider. Saabye skriver, som gjenkjent fra Beatles og Halvbroren, med et lettforståelig språk som samtidig er rikt i sin beskrivelse av miljø, situasjoner og relasjoner.

Karakterene

Bokens hovedkarakterer er Jokum Jokumsen og Synne Sager som møtes på Sogn studentby på syttitallet, han som litteraturstudent og hun som kunststudent. Kjærligheten blomstrer og de to unge menneskene med hver sin bagasje utforsker livet og kunsten sammen. Jokum blir etterhvert en kjent fotograf med Synne som sin tilrettelegger og pådriver. Vi følger deres liv og reiser sammen i Norge og i San Francisco hvor de bosetter seg. Andre sentrale karakterer i boken er foreldrene til paret, medstudenter fra kollektivet og enkelte mennesker som de møter på sin vei og som blir "ofre" for Jokums fotorealisme.

Hvorfor det ikke er viktig å vite alt, om alle.

Noen ganger blir det litt mye detaljer, for eksempel da hovedpersonenes foreldre får sine bakgrunner brettet ut. Det er ikke nødvendig med flere sider for å få fram at faren til Jokum jobber som oppmåler, og hva han gjorde før det, selv om det faktum at han jobber som det i seg selv er interessant.

En karakter som viser seg å være mer sentral enn forventet er fortelleren i boken. Det viser seg nemlig at fortellerstemmen tilhører en forfatter som bodde på Sogn studentby sammen med Synne og Jokum. Han har sin egen tragiske historie, også denne innvevd i kunstens muligheter og fallgruver, og denne får en del plass i boken. Spørsmålet her er om det nødvendig med denne meta-karakteren for at historien om Synne og Jokum kan fortelles. Jeg mener nei, eventuelt så kunne den med fordel ha fått mindre plass. Det mest interessante med fortellerens historie er at han og Jokum tilfeldigvis møtes igjen, og sammen prøver å finne en vei ut av sine klør. Det er altså egentlig Synne, og især Jokum som tiltrekker seg leselysten.

Hopping i tid

Historien om Jokum og Synne blir for det meste lagt fram kronologisk, fram til slutten av boken hvor forfatteren gjør et grep med å først "avslutte" fortellingen, for så å gå tilbake i tid for å fylle inn et manglende tidsrom i fortellingen, hvorav vi allerede vet hovedtrekkene i handlingen, men mangler de små detaljene som bygger opp et mer visuelt bilde av det. Denne delen var litt slitsom å komme i gang med etter den "nå er boken slutt" følelsen, men viser seg å være den delen som gjør størst inntrykk. Nettopp fordi de siste sytti sidene oppleves som den mest intense, kunne den "avsluttende" delen som ligger før  med fordel bare vært kuttet. Jeg ser at den fungerer som en slags hintende forløper, som fyller leseren med spørsmål, som man da er heldig å få svaret på likevel ved at historien hopper bakover i tid, men fordi boken er så lang fra før av så opplevdes det litt for utdragende.

Lese den, eller ikke?

Dersom du har lest Beatles og Halvbroren fra før av, og satte pris på dem så står ikke Magnet tilbake for noe, den er en videreutvikling i forfatterskapet, den er velskrevet og har den gjenkjennelige flyten. Du får de interessante funderingene rundt livet og kunsten, de gode beskrivelsene av miljøet og sentrale spørsmål i datiden. Du får mye av ting.

Av samme grunn anbefaler jeg deg å ikke lese Magnet hvis du ikke liker alle detaljene, hvis du synes Halvbroren var litt småkjedelig sånn som jeg gjorde da jeg leste den en gang. Min motivasjon for å ferdiglese boken ble sådd ut fra lidenskapen karakterene har til kunsten. Jeg liker beskrivelsene av hvordan Jokum tenker rundt bildene sine, så mye at jeg selv tok meg i å oppdage et strålende motiv langs veien en frostmorgen (av en blomsterbukett som lå på bakken og så ut som den var blitt kastet ut fra et vindu). Det er denne likheten til Modellen, mindre kjent enn Beatles og Halvbroren, som fanget meg nok til at jeg kom meg gjennom boken. Men det kunne som nevnt godt vært kuttet noen hundre sider uten at det hadde skadet hovedkarakterene noe!

Kort oppsummert så anbefales denne å lese hvis en av to kriterier oppfylles:
1. Du elsker Beatles og/eller Halvbroren.
2. Du har stor lesekapasitet og er derfor villig til å bruke tid og tålmodighet på de mindre interessante partiene i en 700+ sider roman for å få med deg de delene som kan gi intense øyeblikk av hverdagsrealisme opphøyd i noe viktig.


onsdag 11. november 2015

Goodreads-fun: Ønskelisten til jul






Her er ønskelisten min for julen 2015, så langt, foruten Veslemøy av Valentina som ikke er lagt inn i bokbasen på Goodreads ennå. Det mest urealistiske ønsket fra listen er nok The Crown av Kiera Cass, den femte boken i Selection-serien fordi den ikke kommer ut før mars neste år, men "wishlist"-hyllen min på goodreads inneholder jo det jeg ønsker meg hele tiden, og ikke bare til jul.


Hva ønsker du deg?
    

Annelin's wishlist

Harry Potter Colouring Book
The Crown
Tretti tusen varulver
Råta
Evna
Harry Potter and the Philosophers Stone: Illustrated Edition
The Marvels
Wraithsong
Tegnehanne
Hulder
Saga Deluxe Edition, Volume 1
The Treatment


Annelin Kristiane's favorite books »

onsdag 14. oktober 2015

Bokanmeldelse: Skogen av klør og tenner





Stikkord: zombier, landsbyer, skog, YA, kjærlighet, framtiden, minisamfunn, dystopisk, trilogi





Skogen av klør og tenner, med originaltittel The forest of hands and teeth er skrevet av Carrie Ryan og oversatt av Jan Chr. Næss. Det er den første boken i en trilogi viser det seg, noe jeg hadde ikke fått med meg det før jeg lagret boken som ferdiglest på goodreads. Dessverre er bare den første oversatt foreløpig, men alle tre bøkene i trilogien er å få tak i på engelsk, så hvis du likeså godt vil ha tilgang til alt samtidig og behersker språket kan du fint velge engelsk istedenfor norsk. Jeg har for øvrig ikke noe å utsette på oversettelsen, som i alle fall ikke hindret meg i å flyte gjennom boken i løpet av noen timer.


Boken handler om Mary som bor i en inngjerdet landsby midt i skogen. Gjerdene er livsviktige for innbyggerne fordi de forhindrer de uhellige, døde mennesker som er bitt og har dødd for deretter å gjenoppstå i en ufyselig form hvis formål er å bite og spise av de levende. (Zombier med andre ord!). Mary er en ung drømmer, i gifteferdig alder i følge landsbyens skikker, som prøver å finne sin plass i denne lille verdenen.


Det mest irriterende med Skogen av klør og tenner er at den inneholder de velkjente trekantforviklingene, her representert  ved fire ungdommer, i to-tre varianter. Mary, bestevenninnen Cass og de to brødrene Travis og Harry står alle for tur for giftemål denne våren, men hvem av dem er egentlig ment for hverandre? Kjærlighet og følelser er en stor drivkraft i boken, og setter et litt klisjèfylt preg på det de fleste avgjørelser som tas. Så er spørsmålet om du som leser involveres i dramaet og karakterene. Jeg gjorde det, jeg brydde meg om karakterene og ønsket at det skulle gå bra for dem, til tross for at de er litt ensidige og de to brødrene noe overfladisk beskrevet.


Den store spenningsfaktoren her er naturlig nok de uhellige, som selvsagt finner en åpning i gjerdet og kommer seg inn i landsbyen og tvinger karakterene til å ta flere ulike valg flere ganger i løpet av historien. Forfatteren kunne kanskje lagd noe mer ut av det faktum at foreldrene til Mary i begynnelsen av boken begge blir en del av flokken der ute, og latt dem komme tilbake på et tidspunkt. Men det er nok av andre problemstillinger som dukker opp, det skal vanskelig gjøres å skrive en OK zombie-bok uten at minst en av de karakterene du rekker å bli kjent med og sympatisere ovenfor omgjøres i løpet av historien. Så da er det bare å grue/gleder seg til å finne ut hvem.


Personlig er jeg aller mest fascinert av landsbyen, hvordan mennesker lever sammen og lager sine egne regler og ritualer i slike små samfunn. Det med at landsbyen ligger midt i skogen liker jeg også, det bidrar til å skape en litt mystisk stemning at man ikke har noe oversikt over det som eventuelt ligger rundt og utenfor. Hemmelige stier, oppdagelsesferd, drømmer om det som ligger bortenfor, det er sånt som faller på plass i meg og hovedgrunnen til at jeg lot meg dra inn i denne fortellingen, til tross for at det egentlig bare er sånn middels grei litteratur. Jeg trenger nok litt mystikk og menneskelige relasjonsutfordringer for å ta fatt på en zombie-bok i utgangspunktet, og det fikk jeg jo i denne. Månedens guilty pleasure.





Zombie bak et gjerde tegnet av Kristoffer.







mandag 21. september 2015

Temaer?

Jeg har lenge hatt i bakhodet at det vil være særdeles morsomt å skrive noen innlegg om forskjellige temaer i litteraturen, eventuelt i alle fall dele noen lister!

Eksempler på temaer jeg periodevis har vært, eller er helt forgapt i (og da snakker vi sommerfugler i magen og pur lykke bare noen nevner de "magiske" ordene som er tilknyttet noen av bøkene, eller knyttet opp til essensen på noen måte) er:

- Apenes evolusjon
- Tidsreiser
- Huldre
- Life or death games
- Vampyrer
- Drømmestyring
- Babyer som blir forbyttet rett etter fødselen
- Tvillinger
- Scientologi
- Hemmelige hager
- Miniatyrfolk

Har dere noen temaer som øyeblikksvis Er selve livet?  Eller som dere i alle fall setter veldig stor pris på å lese om?





tirsdag 8. september 2015

Nettene i hendene mine

Natten har lagt seg
i hånden min
for å sove

så mesteparten av dagen
synger jeg stille sanger

i håp om at den drømmer
og ikke vekker meg.





/fra ca. 2010 en gang.

Hvis denne bloggen hadde hatt en Twitter-konto (2) ville det nå for tiden stått:

De siste månedene har jeg fått et prioriteringsproblem! Skal jeg lese på sengen, eller få nok søvn? Å skulle få meg selv til å legge meg tidligere ser ut til å være lagt inn som en  anti-programmering i hjernen min.



søndag 6. september 2015

#Smakebit på en søndag 9 : Sent i november

I mitt happy lørdagsgodt-innlegg fra i går så nevnte jeg jo at jeg holder på med Sent i november av Tove Jansson denne helgen. Så dagens sitater er hentet fra denne.



- Hei, sa Snusmumrikken.
De så på hverandre.
- Det regner visst, sa Filifjonka nervøst. Ingen er hjemme.
Og Hemulen sa: -Så deilig at du har kommet.
   Snusmumrikken gjorde en vag bevegelse, nølende, han krøp inn i skyggen under hatten. Han snudde og gikk tilbake ned til elven. Hemulen og Filifjonka fulgte etter. De stod litt på avstand og ventet mens han satte opp teltet ved siden av broen, de så ham krype inn i teltet.
- Så deilig at du har kommet, gjentok Hemulen.
De ble stående en liten stund til og ventet i regnet.
- Han sover, hvisket Hemulen. - Han er trett. (s. 57).


En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig. (s. 58).






Les gjerne flere smakebiter på bloggen Flukten fra virkeligheten som driver dette faste søndagstemaet.

Bokanmeldelse: The City and the Stars



De siste ukene har jeg lest meg gjennom The city and the stars av Arthur C. Clarke, forfatteren bak blant annet 2001, boken bak den kjente filmen med samme navn. The city and the stars er fra 1956  og per dags dato altså nesten 60 år gammel. Jeg har lest en del nyere sci-fi de siste årene, spesielt dystopiske seriebøker, og derav har en sterkere interesse for sjangeren i sin helhet begynt å spire og gjort meg nysgjerrig på de eldre bøkene. Siden jeg er underlest på disse så vil jeg ikke kunne sammenligne The city and the stars med andre verk fra sin tid, og må derfor behandle den som hvilken som helst bok, uavhengig av når den ble skrevet.

I byen Diaspar bor Alvin, en "unik" ung mann som ikke har noen tidligere liv bak seg. De andre innbyggerne har alle levd flere liv, hvorav de i mellomstadier har vært lagret i byens minnebank. Diaspar har alt du kan ønske deg, det eneste som trengs er å tenke det fram. Det vil si, alt unntatt det som ikke eksisterer innenfor byens grenser. I millioner av år så har innbyggerne bodd i byen uten å forlate den. De er livredde for verden utenfor. Alvin er den eneste som lurer på hva som befinner seg bortenfor. Er det virkelig sant at Diaspar er det siste befolkede stedet på jorden? Og enda mer interessant, finnes det liv der ute blant stjernene? Hvordan kommer man seg dit? Hvorfor er han ikke redd, som de andre? I denne boken følger vi Alvins leting etter svar på spørsmål ingen andre tør å stille seg.

En av bokens definitivt sterkeste sider er miljøbeskrivelsene. Dette er for så vidt noe jeg gjenkjenner fra 2001, forfatterens evne til å beskrive på en måte som lar leseren se for seg steder på en litt diffus drømmeaktig måte som gjør det hele troverdig, uten at det blir for mange detaljer slik at det virker påtatt. Han er også flink til å få fram det hverdagslige.Dette gir fortellingen et troverdig og framtidsrealistisk preg.
Presently the ground began to rise again; Alvin was approaching the little hill that was at the exact centre of the Park, and therefore of the city itself. There were fewer obstacles and detours, and he had a clear view to the summit of the hill and the simple building that surmounted it. He was a little out of breath by the time he had reached his goal, and was glad to rest against one of the rose-pink columns and to look back over the way he had come. (. 27)
Noen ganger blir det nesten litt for hverdagslig for meg, jeg merker at jeg er vant til å lese sci-fi-bøker som er mer preget av handlingsprogresjon. Det kreves en omstilling av måten å ta inn fortellingen på for meg for å kunne lese denne boken slik den har potensiale til å kunne leses. Den er en blanding av handlingsdrivkraft og mer refleksjon. Derav brukte jeg lenger tid på å komme meg gjennom den enn jeg hadde forutsett. (Ikke dermed sagt at den er vanskelig å lese, eller veldig lang, for den er egentlig ikke det). Jeg likte best den første halvdelen av fortellingen, der hvor alt er litt ukjent og fremdeles preget av de ubesvarte spørsmålene til Alvin. Her blir vi kjent med byen han lever i og ham selv, og det er lett å følge hans funderinger og tanker. I del nummer to sklir ting til tider litt ut for meg. Noen av svarene vi finner var ikke helt slik jeg skulle ønske. Noe er for langdrygt (da først og fremst møtene i byrådet) mens andre ting er over nesten før det i det hele tatt har begynt, og jeg sitter igjen og skulle ønske at jeg kunne dra tilbake for å få vite mer, eller at det eventuelt skjedde noe mer dramatisk med Alvin. For potensialet ligger der, til at det kanskje burde vært liiitt vanskeligere, noen ganger. Sånn alt i alt føles boken derfor både for lang og for kort.

Menneskene i boken behandles som ganske enkle. Det er egentlig ikke noen slemme eller snille folk her. De fleste drives av frykt. Ala "hun snudde og løp sin vei fordi hun var redd" (ikke sitat fra boken). Eller rett og slett av den rollen de har i samfunnet. Det er Alvin som driver historien framover, da han  er en av veldig få som ønsker å gjøre det. Alvin drives som nevnt først og fremst av sin nysgjerrighet og lengsel. Det finnes små glimt av vennskapelige tilknytninger, og en tanke om at han kanskje gjerne skulle ha vært i stand til å gå inn i noen dypere følelser for andre, men først og fremst preges han av en form for nøytral respekt og høflighet ovenfor ethvert annet levende vesen. Det er mulig boken kunne ha hevet seg opp på et mer komplekst nivå hvis forfatteren hadde bygget opp karakterene litt mer. Men jeg kjenner igjen denne stilen litt fra 2001, at han velger å fokusere på enkelte aspekter ved folk eller situasjoner. Det gir en renskåret enkelhet til fortellingen, men får også karakterene til å framstå som brikker til framhevelse eller drivkraft av valgte hendelser eller visse relevante spørsmål.

Jeg ble positivt overrasket over hvordan slutten i boken klarte å trekke meg litt tilbake til det jeg først likte ved den, for deretter å miste i den andre delen, nemlig de store spørsmålene om livet og stjernene og alt mulig, fremfor svar med varierende grad av tilfredsstillelse. Det ga meg litt godfølelse. Men jeg sitter likevel alt i alt igjen med en sånn "helt OK" følelse. Det som har preget de to bøkene jeg har lest av Arthur C. Clarke hittil, den litt renskårede perfeksjonen, er nettopp den som holder meg litt tilbake fra å bli fra meg av begeistring.

Dersom du ikke har lest noe av Arthur C. Clarke fra før, så anbefaler jeg å begynne med 2001 først.



lørdag 5. september 2015

#Litt(.) Lørdagsgodt

Litt(erært) lørdagsgodt: At det er lørdag, med noe koselig som på noe vis er litteraturrelatert. 


En rolig morgen innendørs med småuffsete vær utenfor og en Tove Jansson-bok. Det var en slik morgen jeg fikk i dag.

Boken jeg holder på med er Sent i november. En gruppe ensomme vesener finner veien til mummidalen i lengsel etter det lune velkjente huset med sin fine familie i, bare for å oppdage at ingen er hjemme. Denne boken er en blanding av noe litt melankolsk og vart sammenvevd med de små øyeblikkene og tingene som gjør livet lysere en hustrig høstdag. Jeg blir faktisk ganske glad av å hygge meg med denne! Det er en perfekt kakao-og-varmt-teppe-i-godstolen-bok.

Her er noen tilfeldige bilder fra boken, samt et kornete og ganske dårlig et av den passende frokostskålen min.






Ha en fin lørdagskveld, og husk på at "dårlig" vær er en perfekt mulighet for å kose seg med en flott bok, inspirerende sitat eller et yndlingsdikt.


søndag 12. juli 2015

#Smakebit på en søndag 8 : Heaven






Fra Heaven av Christoph Marzi:


Før han hadde begynt å jobbe som bud, ville David aldri ha trodd at så mange mennesker levde høyt oppe over byens tak. Det var en egen verden som åpnet seg, med et vell av hemmelige stier, stiger og skråninger, trange passasjer og framspring som fungerte som broer.
David hadde utforsket denne verdenen bit for bit. Det fantes trappehus som alltid sto åpne, og trær med digre greiner som gjorde det mulig å krysse gatene langt der nede. Men det fantes også skumle vinder her oppe, brå og voldsomme kast. Et lite feiltrinn, og så styrtet man ned i avgrunnen. (s 14-15).





Les gjerne flere smakebiter på Mari sin blogg; Flukten fra virkeligheten.  

fredag 3. juli 2015

Bokanmeldelse: Nemesis venter av Liv Eirill Evensen







Tittel: Nemesis venter
Forfatter: Liv Eirill Evensen
Serieinfo: Bok nr. 1 i serien "Nye verden".
Utgivelsesår og forlag: 2014 Omnipax.

Stikkord: framtidssamfunn, dystopi, katastrofe, orakel.








Vi befinner oss i år 3001 etter Gammaglimtet sammen med Area, en vanlig ungsebonitt (stedet de bor på heter Sebonia, derav sebonitt) som soner sin dom på krabbestranden etter å ha kommet med en påstand om at sprettpiper kan fly. Livet er ganske enkelt her. Sebonittene spiser krabber, passer på at alle holder seg til sine roller og venter på at endetiden skal komme. Når endetiden kommer i form av Nemesis på himmelen skal alle dø for å gi rom for en ny verden.

Jeg innrømmer at jeg finner samfunnsordenen i denne boken ganske merkelig. Det er noe surrealistisk over tanken på et folk som styres av en "miljøbrigade" som bestemmer at annen sjømat enn krabber og hirse er uspiselig, at fugler ikke skal fly og at meningen med livet er å vente på at du frivillig skal erfare at det tas fra deg grunnet spådommer. Hvordan i all verden havnet menneskeheten i dette bildet? Ingen vet hvem som sitter i miljøbrigaden, det er heller ingen som gjennom denne boken virker å bry seg mye om å finne ut det ut heller. Noen få snakker om et alternativ til at verden avsluttes fullstendig, en tro på Nye verden. Til tross for at miljøbrigaden høres ut som en form for framtidsreligiøs sekt, så er det tegn som tyder på at endetiden rent faktisk kan nærme seg, og glemt vitenskap ligger i bunn et sted. Men på overflaten er det oraklene som har sannheten, det er de som ser, som vet.

Ikke overraskende viser det seg at vår hovedperson Area ikke er heelt vanlig likevel og spiller en sentral rolle under ventetiden til Endetiden. Hun er den litt opprørske, men bare sånn passe, karakteren som tør å knytte uventede relasjoner og skaffer seg oversikt over hva som skjer rundt omkring. Sammen med sine venner prøver hun å pusle sammen et bilde og stille de riktige spørsmålene mens det enda er tid;
Hva er egentlig endetiden?
Hva kan hun gjøre for å hjelpe de hun bryr seg om?


Boken var helt grei lesing, jeg kom meg raskt gjennom den og jeg kommer til å lese fortsettelsen for å se hva som skjer videre. Anbefales for tenåringer som liker litt merkelige science-fiction bøker, eventuelt katastrofelitteratur, eller bare synes det er rart at det er så mange krabber der (det er det bildet som sitter igjen hos meg: haugevis av krabber som blir gjetet på rekke og rad opp fra sjøen).









tirsdag 9. juni 2015

Bokanmeldelse: Earth girl




Earth girl av Janet Edwards.

Bok 1 av 3 i "Earth girl" trilogien.
Stikkord: sci-fi, framtidssamfunn, portalreising, minoriteter, historie, arkeologi, fordommer, YA, light-romance, å nesten vokse opp uten foreldre


Earth girl er en sånn type bok som jeg fant helt tilfeldig på en bokhandel en dag ved å browse hyllene. Jeg plukket den med meg og slukte den i en jafs. Nå har jeg akkurat lest den for andre gang. På engelsk, den er dessverre ikke oversatt til norsk. Jeg ville fremdeles lest den på engelsk, men jeg kunne gjerne sett at de som foretrekker norsk også fikk muligheten til å lese den. 


Jordboer Jarra


Jarra er jordboer og ikke spesielt fornøyd med det. I framtiden er det primært sett bare tre gode grunner til å bo der; 1. Du elsker historie.
                                2. Du elsker medisin/sykepleie
                                3. Du er en handikappet.
I år 2788 betyr det å være handikappet at jorden er det eneste befolkede stedet i universet hvor immunforsvaret ditt er kapabel til å holde deg i live. Menneskene har for lengst inntatt bedre planeter, og kan forflytte seg i løpet av sekunder over hvilken som helst avstand gjennom den store oppfinnelsen i menneskenes tid: portalene. Tilbake på jorden sitter de handikappede, også kalt for aper blant de fordomsfulle. Enhver baby som blir født i universet har en liten sjanse for å bli født som handikappet og må umiddelbart transporteres gjennom en nødportal til jorden med en gang for å overleve. De fleste vokser opp uten sine egne foreldre, med tildelte pro-foreldre som er tilgjengelig to timer i uken.

Som en form for hevn (mot hvem?), med planer om å lure exo`ene (Exo av Exodus, de handikappedes mockingnavn på de som bor utenfor jorden) søker Jarra seg inn på et Asgaard-universitet. Hun har alltid elsket historie, og er generelt kjent for å plage alle sine venner og pro-foreldrene med diverse fakta, noe som for så vidt passer fint siden arkeolog er et av svært få yrker det er mulig utdanne seg innenfor på jorden. Men det er ikke vanlig for en ape-jente å søke seg inn på et universalt universitet, hvor alle studentene kommer utenfra. I Earth girl fortelles vi hvor godt Jarra lykkes med planen sin og om det er så enkelt som hun tror å skulle la sannheten komme for en dag da det viser seg at aper og exo`er har flere fellestrekk enn hun trodde på forhånd. Jeg skriver fortelles fordi Jarra gjennom boken henvender seg direkte til oss lesere, som om boken er en dokumentarisk framstilling. Dette er det mest irriterende ved boken, spesielt i begynnelsen. Men etterhvert ble jeg vant til det og aksepterte at det er sånn forfatteren har skrevet historien. 

Fortiden i framtiden


Den mest positive overraskelsen jeg fikk ved å lese denne boken var hvor spennende jeg syntes det var med arkeologiske utgravninger! Det var overraskende fordi jeg ikke hadde forventet det i noe jeg på forhånd dømte som sikkert en typisk Young Adult nummer-en-i-en-serie bok, med unge voksne som prøver å finne sin plass i verden, og litt romantikk strødd oppå, bare i et framtidssamfunn. Men utgravningene i gamle ruiner i et forlatt New York var et høydepunkt her, og det er ikke fordi boken er kjedelig, det er bare skrevet på en spennende måte med akkurat passelig mengde med tekniske detaljer til at jeg i alle fall slukte det som realistisk nok, og med litt farefulle situasjoner og muligheter for å finne noe fra fortiden, som jo i framtiden også inkluderer vår nåtid. Det er også litt originalt og friskt med en bok som går bort fra den dystopiske og postapokalyptiske sjangeren, men likevel beskriver en annerledes og litt farlig framtidsjord. Ingen zombier eller atombomber her. 

Karakterbeskrivelser


Ved Asgaard blir vi kjent med studenter fra forskjellige planeter, med ulike sosiale og kulturelle normer, ikke så ulikt hvordan det lett kan se ut i en klasse med internasjonale studenter med ulik bakgrunn på en høyere institusjon i dag. Eller kanskje heller for noen år tilbake. For selv om de i år 2788 kan bruke portaler til å dra raskt med, så virker det som at de fleste i Jarra sin klasse har holdt seg mest i sin egen del av universet. Jarra er definitivt den karakteren som er mest omfattende beskrevet, og hun viser seg å ha en kompleks nok personlighet til at historien drives fram på en interessant måte også på et personlig plan. Resten av karakterene er mer overfladisk beskrevet, noe som kanskje er naturlig da historien så tydelig er "dokumentert" fra Jarra sin synsvinkel. De markerer seg sterkest som representanter for sine ulike steder med sine forventninger og fordommer, som er fascinerende nok. Vi blir best kjent med Fian fra Delta-sektoren, som er en sentral del av Jarra sitt utgravningsteam, og etterhvert en potensiell romanse. Han heter forresten Fian Andrej Eklund, aner jeg en åpenbar inspirasjon fra Sverige her? 

Les den hvis... !


Jeg anbefaler denne boken til unge voksne eller eldre voksne, som kan like en lettspråklig historie om fortiden i framtiden og relasjoner mellom folk fra ulike kulturer. Eller dere som liker bøker om mennesker som har vokst opp uten familien sin, eller som en del av en minoritet. Eller rett og slett bare vil ha en fengende historie. Ikke minst hvis du også synes det er spennende med arkeologiske utgravninger. 
 
 

Hvis du vil vite mer om serien eller forfatteren så kan du sjekke ut hjemmesiden hennes, der ligger massevis av anmeldelser (på engelsk naturlig nok), og faktisk en samling med korthistorier om de ulike karakterene som jeg selv gleder meg til å gå løs på etter at jeg har lest de to neste bøkene!

fredag 24. april 2015

Bokanmeldelse: Kampen mot superbitchene








FACTS



Tittel: Kampen mot superbitchene
Forfatter: A. Audhild Solberg
Utgivelsesinfo: Aschehoug, 2014, bokmål.
Stikkord: bitchy jentegjenger, føle seg annerledes, vennskap, mobbing, talent, musikk, albinisme, forelskelse.









Annerledesfølelsen


De fleste av oss har følt på det å være utilpass i en situasjon én eller flere ganger i løpet av livet. Et av de stedene dette skjer er for eksempel på skolen. Anne-Bea i Kampen mot superbitchene har albinisme, og som om ikke en skolehverdag med en jentegjeng som tror de er bedre enn resten er utfordrende nok i utgangspunktet, sliter hun med nedsatt synsevne og har en tendens til å snuble borti møbler, folk, fortauskanter og lignende rett som det er. Hun er god i matte og har mye humor, men er den nestnest minst populære jenten på sitt klassetrinn.

Hvordan holder man så ut i hverdagen som annerledes? Hvis man er heldig, gjennom vennskap. Og i denne boken finner vi en helt strålende venn (Nils)! Nesten litt unaturlig strålende, da han finner seg i kommentarer av typen "Kjipt?! fnyste jeg. Vær heller glad for at du bare er homo! Det kunne tross alt vært verre. Du kunne vært albino!" (s. 54). I dette eksempelet relativiserer Anne-Bea Nils sine problemer fordi de i hennes øyne er bagateller sammenlignet med hennes. Dette illustrerer at Anne-Bea ikke er perfekt, hun er et menneske. Og mennesker blir litt for selvsentrerte noen ganger. I hennes øyne er det altså forskjell på å være litt annerledes, og Annerledes med stor A. Inkludert dette så er vennskapet mellom Nils og Anne-Bea bunnsolid, de støtter hverandres og verdsetter hverandre gode egenskaper. Noe som er fint og litt sjarmerende å lese om.

De indre superkreftene!


Hva gjør man så når man er annerledes? Som regel så godt man kan. Anne-Bea er langt fra uredd, men likevel bestemmer hun seg for å delta i den årlige talentkonkurransen sammen med Nils. Å bruke sine indre superkrefter handler ikke om å være uredd og overmodig, men om å gjøre det du brenner for eller har talent for selv om du er livredd! At du konstant har uvennlige sjeler i din nærhet som passer på å påpeke hvor mye du suger og hvor loser du er hjelper ikke så mye på selvtilliten akkurat. Heldigvis gjør kule tanter med verdens beste taco, og det allerede nevnte vennskapet det. Dette er en fin historie for alle som drømmer om å få til noe selv om de ikke føler seg på høyden. Om å kjempe for det som er viktigst. Og finne sin plass, blant de det er verdt å ta vare på. Bedre med skjulte superkrefter enn overfladisk populærhet. I lengden er det også lettere å være ekte enn å spille roller.

Feelgoodstemning og klisjeer, gjør det noe?


Dette er en bok som flyter lett i språket, og holder på en lett og tidvis munter tone selv om den tar opp vanskelige situasjoner for karakterene. Enkelte ting irriterer meg, som voksen leser, jeg kan trekke fram navnet på det første kapittelet som eksempel: Helt sykt ræva. Men da må jeg minne meg selv på at denne boken har tenåringer som målgruppe, ikke meg. Sånn i hovedsak i alle fall. Og det passer for så vidt inn i skrivestilen. Boken er også nesten litt i overkant for feelgood, særlig i den siste delen. Men det er greit. Det er Alltid plass til historier som får en til å føle seg bra! Spesielt hvis de samtidig tar opp noen viktige temaer ellers, og det gjør jo denne.

Ut med albino, inn med albinisme!


Helt til slutt så vil jeg bare nevne noe som jeg har blitt oppmerksom på ved gjennomlesingen. Nemlig at det er Ut å kalle folk for albino. Dette er noe jeg selv kunne funnet på å gjøre tidligere, fordi det er et innarbeidet uttrykk. Men saken er den at ingen mennesker ønsker å utelukkende defineres ut fra Ett av sine aspekter. Det blir det samme som å si neger. For i tillegg til at man ikke vil være "hun eller han der albinoen", så får også noen negative assosiasjoner fra betegnelsen fordi det har blitt brukt som skjellsord. Den foretrukne måten å poengtere at noen mangler pigmenter på er å si at de Har albinisme. Jeg leste om dette på blant annet siden til Norsk forening for albinisme etter at jeg var ferdig med boken.



Jeg anbefaler Kampen mot superbitchene til alle tenåringsjenter og eventuelt andre som vil vite mer om eller huske hvordan det er å være jente og nestnest minst populær.









Vil du lese flere bøker om unge folk med albinisme?
 I fjor høst skrev jeg om Tims tragedie, en noe mørkere og stemningsfull YA-bok.

fredag 20. mars 2015

Bokanmeldelse: Fangirl! ^^

Førstavførst! Jeg  er i godt humør, derfor har jeg lagt til en ikke-alvorlig smiley i tittelen som ser litt flåsete ut, og i tillegg så begynte jeg med å sette sammen tre ord som skulle vært oppdelt, i den aller første setningen, i det første innlegget jeg skriver på lenge! Snakk om å slå an en useriøs tone (jeg har så lyst å skrive "liksom" nå, men det blir så muntlig, men I just did anyway.). Men dette er jo min inspirert-blogg! Det vet dere jo, så det er selvfølgelig opplysning, men jeg minner meg selv på det, skriftlig tydeligvis, og nå er det forhåpentligvis ute av systemet.


Gal og overforlest?

Kanskje du allerede har spurt deg selv: har jeg godt av å lese bøker som Fangirl? (Og hvis du ikke har gjort det, så gjorde jeg det for deg nå. (2-0 til selvfølgelighetene.) ). Jeg føler meg påvirket, personlig og litterært sett. Og jeg vil skrive om den Nå, ikke senere når hodet er på høyde med kjøkkenskapene og bena igjen har kontakt med tregulvet, men nå-nå.

For det er så himla deilig, denne følelsen som oppstår en sjelden gang, og du nesten er som besatt, sant? Det er galskap, men den type galskap man faktisk kan leve med og nyte en liten stund.



Forventninger og litt overfladisk fakta


Fangirl er skrevet av Rainbow Rowell, forfatteren bak den søte boken om Eleanor & Park, som jeg leste men ikke blogget om tidligere i år (fordi jeg syntes den var helt grei, hyggelig og litt søt, men that`s it. Jeg hadde ikke så mye å si om den all over.). I skrivende stund vurderer jeg å lese den på nytt bare fordi jeg er så opphengt i Fangirl. Men historiene har ingenting med hverandre å gjøre foruten forfatterskapet og ung kjærlighet (og for så vidt at de kvinnelige hovedpersonene begge viker litt fra normalen rundt seg i væremåte og stil). Fangirl er oversatt til norsk av Tiril Broch Aakre og gitt ut på Fontini forlag. Jeg har kun lest oversettelsen, og har ikke noe grunnlag for å sammenligne den med originalen, men for min del fløt språket bra nok til at jeg ikke var noe bevisst på det i seg selv under lesingen.


Det er mye med denne boken som tiltaler meg i utgangspunktet, mer enn normalt faktisk. Jeg liker coveret, den fine turkisfargen, måten karakterene henger ved bokstavene, og hvor enkel men velinformerende illustrasjonen er. Jeg liker tittelen på boken, hjelp jeg liker til og med navnet på forfatteren! Det ble nesten så jeg gruet meg litt til å lese den fordi jeg som allerede nevnt bare likte Eleanor & Park helt greit, og denne er som pakket inn for meg, hva om jeg ikke kom til å elske den?

Det er faktisk to fangirls i Fangirl, egentlig, selv om hovedkarakteren er Cather, kalt Cath. Hun har en enegget tvilling, Gwen, og de har i åresvis delt en sterk lidenskap for den berømte fantasyserien om Simon Snow, som har resultert i et overtapetsert soverom og en anseelig mengde med fanfiction-historier på verdensveven. Nå, på starten av boken, skal de to jentene for første gang flytte til campus og ikke lenger dele rom sammen, etter Gwens ønske. Cath er livredd og usikker på hvordan hun skal overleve i denne verdenen på egen hånd. Denne boken er en "coming of age" bok, om det å bli voksen på egen hånd, og å måtte forholde seg til ulike relasjoner til andre mennesker. Beskrivelsene av relasjonene er noe av det jeg liker best. (Det er også en av de sterkeste sidene ved Eleanor & Park, så dette er kanskje Rowells største styrke som forfatter generelt, i alle fall basert på disse to bøkene.). Det er umulig å ikke like den oppmerksomme og flørtende fyren Levi (han er egentlig for bra til å kalles for "fyren", det er bare et uttrykk), som etter litt om og men blir et fast inventar på Caths og hennes romvenninne, Reagans, lille rom. Det tar sin tid før Cath i det hele tatt oppfatter at det er en grunn til at han henger der, en annen grunn enn at han og Reagan har kjent hverandre i evigheter. Og når hun først oppdager det så vet hun selvfølgelig overhodet ikke hva hun skal gjøre med det. Gjennom hele boken har hun et hode i fanfiction-verden på veven, og et varierende i virkeligheten.

Å være Fangirl!


Om jeg skal utsette noe på denne boken, eller først og fremst hvordan den framstilles på forhånd (ut fra coveret og tittelen), så er det at den handler mindre om det å være en "fangirl" og om selve det miljøet man gjerne blir en del av (og som Cath også er inni med sine tusener av fans) enn det gjør om de virkelighetsnære tingene. For selv om historien om Simon Snow jevnlig har sin plass i denne boken, også som små utdrag rundt omkring, er den først og fremst et bakteppe. Misforstå meg rett, jeg elsker det, opplegget, med at Cath skriver, og besettelsen, osv., sikkert mye fordi det naturlig nok minner meg om min egen Harry Potter-hype, og alle de fantastiske følelsene som er og var rundt det. Det med å elske noe så mye at det er en like stor del av virkeligheten din som enhver annen hendelse og person, det er slik Cath elsker sin Simon Snow. Men til tross for den begeistrede gjenkjennelsen, så er det virkeligheten jeg husker fra denne boken. Og det er ikke noe å utsette noe på i seg selv, men før jeg leste boken så hadde jeg et inntrykk av at den kom til å gå mer inn i fanmiljøet enn den gjorde. Men det gjør egentlig ikke noe, kombinasjonen er perfekt!

Jeg må bare påpeke at det å være fangirl ikke handle om virkelighetsflukt. Det handler om innlevelse, om å være forelsket, i historien og miljøet. Om det perfekte uperfekte.

Å være en vanlig jente

Den lille familien til Cath og Gwen består i det daglige av dem selv og faren. Overgangen til universitetet blir en utfordring for dem alle tre, og personlighetstrekk og underliggende indre konflikter som alltid har vært utfordrende forsterkes i hverandres fravær. Faren har ikke lenger noen til å passe på at han ikke går for langt når han blir manisk opptatt av jobben, Cath har ikke lenger Gwen til å dra henne ut for å være sosial, og Gwen har ikke lenger Cath til å balansere hennes mer utagerende sider. På toppen av det hele tar moren deres plutselig kontakt, moren som bare forlot dem en gang på barneskolen for å "finne seg selv" og aldri kom tilbake. Tvillingsøstrene splittes på flere måter, så langt at det ikke lenger er mulig å finne tilbake? Og hvordan skal faren klare seg på egen hånd? Har alle guttene som dukker opp de samme edle hensiktene? 

Denne boken handler om å være fangirl, definitivt, men den handler like mye om å være en vanlig, ung og usikker jente. Å finne sin egen vei. Å kanskje tørre å elske noen.


En slutt


Akkurat som at boken tok slutt (dessverre, nesten fem hundre sider var ikke nok) føler jeg at denne anmeldelsen slutter nå. Brått, brutalt. Det er nedfallet med besettelser, at man desperat skulle ønske det var mer. Nå kommer det faktisk en egen historie om Simon Snow, skrevet av Rowell, senere i år. (Må.Lese.Den.). Men det blir jo ikke det samme som å lese Fangirl for første gang. Absolutt ikke det samme. Nå kom jeg forresten på hvordan jeg kan gjøre dette mer trivelig. Jeg har nemlig blitt overdrevent avhengig av Goodreads i år, og en av tingene jeg ikke har prøvd enda er å bake noe derfra inn her på bloggen. Det blir sikkert noen gjentagelser i forhold til hva jeg allerede har skrevet om her, men fint eksperiment uansett!

Og se, det fungerer! ^^




FangirlFangirl by Rainbow Rowell
My rating: 5 of 5 stars

I`m in love with this book. It`s not perfect, but then again, I never fall in love with something/someone because it`s perfect, but because it`s touching something and makes a pefect moment(+).

Even though this book is being marketed as a book about a fangirl, I feel like that is more like a backdrop for a story about a girl trying to find her place in this world (here; freshman at campus), while leaning on her fandom and fanfiction to always be the most reliable. She takes a creative writing course, and gets confused over how her two worlds are suddenly mixed up, or rather the fact that they do not necessarily fit together the way she wanted it to.

The relationships between Cath and her family, friends, and potenially romances are beautifully described, and are one of the main reasons I love this book.

Another reason for my love is the obvious relations to Harry Potter inspired fandom, and I lovelove HP, and others who love it as well. It reminds me of my own obsession back at these days.

I take myself in wondering if there are any fanfiction about this girls fanfiction somewehere out there.



The wors thing with this book was that it ended.

(1. I mean, what am I supposed to do now? It`s like the book was my whole day and sunlight, and now I`m just confused.)

(2. And even worse, it`s a LIBRARY BOOK!!! Means I have to give it back :( )

(3. This the most embarrasing review I`ve written in here, but I can`t hold myself bakc this time, and that `s the embarrasing part. But then agaig; it fits the book and the main character in a way. So if you do not like this style, you may not be the books biggest potenial fan either.)

(4. Forget the last sentence in number 3, I would not want anyone to choose not to read it because I`m a bad writer. The authour writes better (obviously). )

(5. I have to stop. The book did.)

(6. Really.)

(7. Goodbye book -.- )

(8. Hopefull I`ll se you in a bookstore one day :D )

(9. I like this ending better.)

View all my reviews








fredag 6. mars 2015

Å leve uten ord.



å ikkje kunne puste høyere enn kjempestille
eller aldri mer spise sjokoladekake

alltid, alltid bare ha solen i ryggen
ane et snev av et snev av varmen

bo i istapper alle årstider
med halvbokstaver helt ytterst
bare når noens tungespisser

berører.

Ja. Eg kunne overlevd.

Uten ord. 







/fra ca. 2008. 

søndag 8. februar 2015

Smakebit på en søndag #7 : Hopp da, så blir vi kvitt deg!





Nå leser jeg Hopp da, så blir kvitt vi deg! av Tanja Wibe-Lund. Jeg visste med en gang jeg hørte om denne boken at det er en bok som bør leses. 

"Hver uke står 40.000 norske barn og unge opp fra sengen og vet at de kommer til å bli mobbet, viste tall fra Utdanningsdirektoratets Elevundersøkelse i 2012, ti år bakover i tid." (s. 19). 

Temaet mobbing angår oss alle i en eller annen form. Om du ikke er en av mange som har blitt (eller blir) mobbet selv, eller har vært blant de som har mobbet (eller mobber) selv, så kjenner du noen som gjør det. 

Denne boken rammes inn av historien til Tine-Mari som vokste opp med mobbing på en skole med dårlig miljø hvor enkelte elever fikk regjere over resten. Mitt inntrykk av boken hittil er at den streber etter å ta opp temaet på en helhetlig måte, ved å trekke fram ulike synsvinkler og historier fra andre elever fra den samme skolen, både blant de som ble mobbet og de som var mobbere, og deres venner og familie, slik at et helhetlig inntrykk med relevante spørsmål bygges opp. Jeg merker jo at jeg like så greit nesten kunne skrevet en lengre tekst her selv om jeg ikke er ferdig med boken fordi dette er så viktig! Som dere kan se av ett av sitatene under her så er ikke de som mobber alltid bevisst på konsekvensene av det de gjør. Et bevis på at det Aldri kan bli nok informasjon om mobbing!   



"Det eneste hun ville, var å få venner og bli likt. Være vanlig. Bli sett, høre til, være som de andre. Smertefullt mange ganger ble hun fortalt at det kom hun aldri til å bli." (s. 23).

"Janne satt bak rattet og nærmet seg barneskolen. Hun hadde alltid hentet sønnene på skolen, for å unngå at de skulle bli plaget på skoleveien. Hun nærmet seg skolen, og begynte å se etter sønnen langs veien. Tenkte at han hadde nok begynt å gå, siden hun var litt sent ute. Der var han. Hun så ham da han stupte ut i veibanen. Med full kraft dyttet to gutter sønnen hennes ned fra fortauet og ut i veien. Rett foran en bil.
Kvinnen bak rattet i bilen som kom kjørende mot Marius sto på bremsen, før hun skyndte seg ut for å se om det gikk bra med ham."
...
"Hendelsen fikk ingen konsekvenser." (s. 75).

"De aller fleste tenker at "mitt barn mobber ikke", men noens barn mobber." (s. 80).

"Da hun sa unnskyld, var hun voksen. Offeret reagerte med takknemlighet da hun viste anger. Det var først da hun forsto hvilken makt de hadde hatt over mange av de andre elevene.
- Det er flere ting jeg angrer på. Jeg har tenkt på det i ettertid, og jeg angrer veldig på enkelte episoder som jeg ikke oppfattet som mobbing da, men som jeg ser annerledes på nå." (s. 83-84).











Hvis du vil lese flere smakebiter denne søndagen (eller hvilken dag du enn er inne for å lese dette innlegget) så kan du se på bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten.

fredag 6. februar 2015

Fed by Feed (En bokanmeldelse)







Tittel: Feed
Forfatter: M. T. Anderson
Forlag og år: Candlewick Press, 2002.
Språk: Engelsk, med ungdommelig slang.
Stikkord: YA sci-fi, konsumerisme, reklame og markedsføring, tenåringsromanse, samfunnskritikk, teknologi, internett








Av og til får jeg en sånn jeg-må-bare-finne-noe-jeg-kan-låne-på-biblioteket-følelse, gjerne uavhengig av at jeg i utgangspunktet har en stor stabel liggende hjemme allerede. Dette skjedde forleden dag, at jeg fikk den følelsen, men da mer spesifikt i form av at nå-vil-jeg-få-lest-den-der-svenske-postapokalypsen! (Ett sekund om gangen av Sofia Nordin). Problemet var bare at den ikke var ledig. Etter litt om og men (mest men), så bestemte jeg meg for å låne Feed. Det fine med biblioteket er at jeg kan konsumere bøker og kvitte meg med dem igjen på en veldig miljøvennlig og riktig måte.

Påvirkning og apati


Hvorvidt jeg fant inspirasjon til å låne eksakt denne boken upåvirket på egen hånd kan kanskje diskuteres, som alt kan det til en viss grad. Jeg fant den på en av Julie sine lister over dystopisk litteratur for en tid tilbake, og derav kan jeg jo påstå at jeg ble påvirket av det, av at akkurat denne boken med andre stod på den listen. Men utgangspunktet mitt for i det hele tatt å se på listen skyldes jo en interesse for den dystopiske sjangeren, hvorav listen medvirket som hjelp til å tilfredsstille et mer eller mindre bevisst informasjonsbehov i forhold til et allerede eksisterende interesseområde. Videre kunne jeg gått inn på hvordan dette interesseområdet i det hele tatt oppstod, men det skal jeg ikke. Jeg bruker dette mest som en innledning. En påminnelse om at vi alle påvirkes hver dag, i større eller mindre grad på ulike måter.

I Feed møter vi en vennegjeng i tenårene hvorav alle har et implantat i hjernen som gjør at de er tilkoblet 24/7. Gjennom feeden får de personlige anbefalinger, i vår tid sett på som reklame, om hva de kan konsumere i enhver situasjon. En datamaskin som kontinuerlig foretar tilpassede søk og gjengir resultatene hele tiden, i form av sanselige inntrykk, hele tiden basert på hva du tidligere har kjøpt, hvilket humør du er i osv. Alle de kule kidsa har det.

Etter at du har kommet deg forbi språkbarrieren, bestående av ganske irriterende lazy ungdomsslang, så blir det ganske tydelig at karakterene lever i en merkelig form for konsum-Utopia, hvor de shopper opplevelser, ting, og til og med humør og følelser nært sagt, i form av ulike stimuli, selvsagt anbefalt av feeden. Hvorfor tenke selv når noen som kjenner deg ut og inn kan gjøre det for deg? Karakterene kan overfladisk sett framstå som litt apatiske og viljeløse, og det skjer ikke alltid like mye på overflaten. Men det er hintene som utgjør denne boken. Det som ikke sies, spørsmålene leseren danner seg underveis. Avhengigheten Titus, som er hovedkarakteren, og vennene hans har i forhold til feedsene er, sett bortsett fra intensiteten, ganske likt det forholdet vi i dag har til å sitte foran en skjerm. Forskjellen er bare at i Feed så skjer det hele i hodet. Feed er oss selv hvis vi fortsetter i samme retning som vi har gått i de siste ti årene, i framtiden. Forhåpentligvis vil vi ikke godta så mye reklame, though.


Flørting med det opprørske


Titus er en typisk spenningssøkende gutt med et godt øye til jentene. I denne historien blir han kjent med Violet, en jente som har en tendens til si litt feil ting til litt feil tidspunkt. I boken forteller hun at hun i motsetning til de andre ikke fikk implantatet sitt før hun var 7 år gammel, noe som indikerer et samfunn hvor det fremdeles er klasseforskjeller. Violet er karakteren som innrammer de andre, hun er motsetningen som viser hvor innesperrede i sine egne bobler resten av karakterene egentlig er. Det er vanskelig for Titus å forholde seg til henne, og ikke minst alle de kjedelige tankene hun har, dysterheten som følger henne. Han dras mellom det komfortable og velkjente og det menneskelig utfordrende. De verste og beste karaktertrekkene kommer til syne, på en intensiv måte som ofte kan utløses ved hjelp av en tenåringsromanse. Klarer han å håndtere en virkelighet utenfor boblen?


Realistisk synsvinkel


Gjennom Violets oppdateringer tegnes det et bilde av en ytre verden hvor det skjer adskillig mer alvorlige ting enn i boblene. Andre land truer med krig, og stadige flere opprørshandlinger finner sted på ulike steder. Mot hva, det forstår ikke Titus helt. Eller? Det er alltid vanskelig å forstå noe som er fjernt. Og det meste er fjernt når det druknes i gode tilbud på bukser som kan bestilles i utallige farger og varianter. Det er for så vidt interessant med en bok hvor vi blir kjent med helt ordinære mennesker, som lever sine vanlige liv ganske upåvirket (foruten ildsjeler som Violet). Det er realistisk, og skummelt. Det finnes krig i verden i dag også, men det oppleves fjernt for de fleste av oss, akkurat som det gjør for ungdommene i Feed.

Jeg tror at dette er en bok som kommer til å gå gjennom fordøyelsessystemet en udefinerbar stund til før den er ferdigkonsumert. A seed plantet by Feed. Hvorvidt den føyer seg til rekken med Orwell og likesinnede kan jeg dessverre ikke uttale meg om enda, men jeg kjenner en hunger etter mer! Flere sci-fi-godbiter. Dette funker.


søndag 1. februar 2015

Smakebit på en søndag #6 : Ett sekund om gangen


 Siden jeg akkurat er ferdig med en annen bok så er dagens smakebit rett og slett hentet fra den aller første siden av fortellingen. Ett sekund om gangen er skrevet av Sofia Nordin, oversatt fra svensk av Lene Stokseth og er den første i en planlagt trilogi. 


Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.
Det er faktisk ingen. Alle er døde.
Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.
   Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort.
(s.5).






Les flere smakebiter hos Mari.